Januar 2009 - skoleforberedelser!

Som dere ser, har jeg av forskjellige grunner valgt å kalle dette blogginnlegget januar 2009, og jeg vil nå prøve å oppsummere inntrykk og opplevelser for denne måneden i dette lille blogginnlegget. ( som sikkert blir fryktelig langt likevel.)

Vi kom altså hjem til Mbale lørdag 3. Januar, og ble møtt av Maria og Lisbeth som var Act Nowere her i fjor. I tillegg ble vi ikke minst møtt av James som mer eller mindre hadde sittet 3 uker i strekk og ventet på oss. Vi kom hjem ganske sent, og jeg tenkte først at jeg ikke ville vekke ham, men ikke så lenge etter at vi hadde kommet ringte han, og skrek nesten ut at han trodde han hørte stemmen min i leiligheten. Jeg sa han kanskje burde sjekke biblioteket, dette førte til et veldig bråk med skramling av dører og snubling i mørket, og før jeg rakk og komme meg ut selv stod han i biblioteket og gliste som en liten unge. Det var veldig koselig å se ham igjen, og jeg måtte love å ikke reise vekk på lenge.


The fantastic four: James, Marit, og meg! Med unntak av Ronald som jobber i Kampala

Å ha besøk av Maria og Lisbeth kan vel beskrives som et av høydepunktene på denne turen, mildt sagt utrolig koselig! Å være med nordmenn i Uganda er i seg selv veldig gøy, men det var en helt spesiell opplevelse å være med de to jentene som ble plassert på akkurat denne praksisplassen i fjor. Vi utvekslet mye erfaringer og opplevelser, og fikk i tillegg drept en del myter og rykter. Blant annet at James og Lisbeth så faktisk ikke en ny film hver eneste dag i 7 måneder, som James ofte har påpekt hvis vi ikke er i humør til å se film en kveld!


Paa indisk restaurant med Maria og Lisbeth

Skolestart

I overskriften nevnte jeg vel også at januar er måneden for skoleforberedelser, noe som har ført til en del jobbing. Primary og Secondary begynner på skolen 2.februar, og innen den tid må alle skrivebøkene og blyantene være på plass. Som tidligere sagt betaler CRO skolepengene og uniform, men for å få foreldrene til å delta i sine barns utdannelse oppfordrer vi dem til å skaffe penger til skrivebøker, blyanter og evt. sko. Derfor har jeg denne måneden vært på hjemmebesøk til alle de 10 rådgivningsbarna mine, og oppfordret foreldrene til å legge av penger til nettopp dette, og i tillegg for å snakke med dem om hvordan de kan oppmuntre barna sine til å gå på skolen. Selv om foreldre generasjonen de siste årene har forandret sine holdninger i forhold til utdanning, er det mange som fremdeles vil holde barna sine hjemme for at de skal arbeide der, fremfor å sende dem på skolen. Å la foreldrene betale skolemateriale, er et av de muligens litt utradisjonelle tiltakene CRO har satt i gang for å unngå nettopp dette. Det har nemlig vist seg at foreldrene er mye mer interessert i å sende barna på skolen, hvis de selv har måttet betale noe av utdannelsen. Å betale skolemateriale, som egentlig ikke er de store summene, er likevel nok til at de vil føle det er verdt å sende barna på skolen. For et barn som skal i Primary 1, vil det koste ca 1000-1200 ugandiske shilling med 4 skrivebøker og to blyanter. I norske kroner er det mellom 4 og 5 kr, svimlende lite med andre ord.

Å jobbe så mye med skoleforberedelser her i Uganda, har fått meg til å tenke på hvor mye utdanning har å si, og hvor mye det betyr for oss i Norge at det er den norske stat som betaler for utdanningen vår. Mange familier blir tvunget til å velge mellom å ha råd til mat og husly, og det å sende barna sine på skolen. Det er derfor ikke så rart at flesteparten velger å holde barna hjemme for å hjelpe til i huset og på åkeren, og kanskje heller ikke ser verdien i utdanning fordi det ikke gir noen gevinst akkurat her og nå. Dette er problemstillinger som vi i Norge ikke på noen som helst måte klarer å sette oss inn i, og som vi burde være utrolig takknemlige for at vi antagelig aldri behøver å ta stilling til. Det at CRO betaler utdanningen, kan ikke bare løfte et enkeltmenneske ut av fattigdommen, men også hele hans eller hennes familie.


Brian- braakmakeren i klassen!

På tirsdag hadde jeg min siste undervisningstime med rehabilitation class. På mandag begynner de på skolen , og det nye kullet med barn som skal være i den nye rehabilitation class, har sin første dag på CRO. Det var litt vemodig å si farvel til elevene mine, men jeg gleder meg veldig til å begynne med den nye klassen. Etter et møte med Education Sector tidligere i måneden, ble det bestemt at jeg skal jobbe som lese- og skrivelærer i engelsk. Det blir veldig spennende å begynne med!


Marit og Elines oppussings prosjekt

Etter å ha vært i Uganda i nesten nøyaktig 4 måneder, har jeg blitt helt forelsket i ugandiske babyer. Gleden var derfor kortvarig men stor, da jeg en dag fant ei lita jente på gårdsplassen på CRO. Da jeg fant henne satt hun helt alene på et lite sjal i skyggen utenfor kjøkkenet, og jeg skjønte først ikke helt hvem som hadde satt henne der. Etter hvert fant jeg ut at jenta som kanskje var cirka et år, hadde kommet til CRO med sin 7 år gamle bror. Moren deres var syk, og hadde sent dem på gata for å lete etter mat. Før de kom så langt hadde imidlertid sosialarbeiderne på CRO plukket dem opp på street walk og tatt dem med seg til CRO. Da den lille gutten så alle de andre barna, fikk han så lyst til å leke, at han satt henne fra seg i skyggen, og løp for å være med de andre.

Jeg snakket med gutten og fikk etter hvert tillatelse til å ta henne med meg til kontoret mitt. Der gav jeg henne grøt, meg og Marit og lekte og koste med henne. Det tok ikke så lang tid før vi oppdaget at den lille jenta var utrolig skitten, og vi bestemte oss derfor for å gi henne et bad. Noe som var lettere sagt enn gjort. Da ingen av oss på noen som helst er mødre, hadde vi ikke noen plan på hvordan vi skulle få ungen opp i baljen, eller om hvordan denne storvasken skulle foregå. Vi oppdaget ganske raskt at jenta slettes ikke likte å bli badet, og da hun helst ville bli båret av meg, prøvde vi å utvikle en slags teknikk for å få vasket henne samtidig som hun satt på armen min. Dette resulterte i at jeg først og fremst ble veldig skitten, da den lille jenta faktisk var så skitten at vi måtte skure henne for å få henne ren, men også at meg og Marit fikk oss et lite bad selv. Etter mye styr frem og tilbake måtte vi derimot kaste inn håndkledet, og siste finpussen ble derfor gjort med antibac servietter. Vi konkluderte så med at vi burde vente noen år med å få barn, og i verste fall at vi burde skaffe oss noen menn med litt større babykunnskaper enn oss selv.

Under badingen så jenta uten at vi klandrer henne for det, helt vettskremt ut, men etter at badet, og en vip tur på personalrommet med ris og grønnsaker, begynte hun endelig å trekke på smilebåndet, som fikk meg og Marit til å smelte på sekundet. Den lille jenta ble etter hvert utrolig tillitsfull, og koste seg med å sitte på fanget og bli sunget for. En av lærerne på jobb fortalte oss at mange barn er ikke vant til å få den typen kjærlighet og omtanke som vi viste i løpet av den lille tiden vi var med henne, og at det nok var grunnen til at hun koste seg så. Dette skremmer meg nesten litt at mødrene ikke viser barna sine hvor mye de bryr seg om dem, spesielt fordi kjærlighet og omtanke er noe som er helt gratis. Jeg hadde forestilt meg at om man var fattig og ikke kunne gi barna sine klær og nok mat, så var det kjærligheten for hverandre som gjorde at man kom seg gjennom dagene.


Den lille jenta har akkurat ankommet kontoret


Nybadet og fin!


Her har hun akkurat faat nye klaer, og ser riktig saa fornoeyd ut!


Mzungus i Uganda

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men 3 av mine beste venninner skal altså reise jorda rundt dette vår halvåret, og vi har siden i fjor planlagt at et av stoppestedene skulle være hos meg. 23.januar ankom de Mbale etter å ha stresset seg fra Entebbe og til Kampala og videre til Mbale helt på egenhånd. Deres første busstur i Afrika hadde satt ganske tydelige spor, men de kom seg altså frem til slutt. Å begynne på fortelle hvor utrolig koselig det var å se dem igjen, ville tatt et helt blogginnlegg, så jeg vil fatte meg i korthet, og si at det var helt fantastisk!
Vi hadde en veldig fin uke sammen, hvor jeg viste dem Mbale, CRO, slummen, Sipi Falls og til slutt også litt av Kampala før de dro videre til Tanzania. Det var en rar og veldig spesiell opplevelse å ha dem på besøk her i Uganda, men det var koselig og etter min mening ganske viktig å vise dem hva vi driver med her nede. Spesielt gøy var det selvfølgelig å ha dem med på CRO. Her ble de overfalt av alle barna som ville ta på hårene på armene, prikke på føflekker og alle de andre msungu fasilitetene de hadde å by på. Ungene elsket dem, og igjen får jeg bekreftet hvor mye et klapp på hodet og litt ekstra oppmerksomhet betyr. Selv om venninnene mine antagelig ikke er klar over det selv, var nok den lille tiden vi var på CRO, det som gjorde at dagen ble til noe helt spesielt for mange av barna!

Etter å ha vært i Mbale 5 dager, dro vi de siste dagene inn til Kampala for å smake litt på storbylivet. De andre kom rett fra London, og synes derfor kanskje ikke Kampala hadde så mye å by på, men jeg for min del koste meg nesten helt i stykker, med alt fra vestlig mat til ordentlige mat- og kles butikker.
Siden jeg etter dette oppholdet, har bodd i Uganda i 7 måneder, føler jeg det blir naturlig å ta med seg litt av Uganda tilbake til Norge. Til nå har jeg bare vindushoppet når det gjelder suvenirer, men bestemte meg for at dette var anledningen til å gjøre unna storshoppingen. På onsdag var vi derfor på et kjempekoselig lite marked som ligger midt i Kampala, og shoppet suvenirer så det stod etter. Siden jeg har mye plass i bagasjen slo de andre seg også løs, noe som resulterte i dette:


Saann ser det ut etter aa ha sluppet 4 jenter loes paa et afrikansk marked!

I tillegg fikk vi et flettekick og bestemte oss for at alle sammen skulle flette håret før vi reiste fra hverandre. Her er en liten smakebit fra fotoshooten som ble avholdt på hotellrommet siste kvelden:


Helene, Marita, meg og Kine! <3



Da var nok et fryktelig langt blogginnlegg ferdig. På mandag skal vi følge ungene på CRO til deres første skoledag, og ønske de nye barna velkomne på CRO. I tillegg har Biniam bursdag, noe som så langt det er mulig med avstanden Uganda-Barudofss, selvfølgelig skal feires! Skal prøve å huske på tidsforskjellen når jeg ringer på morgenen, da jeg skjønner at det kanskje ikke føles så veldig koselig å bli vekket opp kl 05 av en kjæreste som gnåler en litt falsk gratulerer med dagen.
Ellers har nedtellingen til Mina, Mamma og Pappa kommer på besøk begynt for fullt. På det nåværende tidspunktet er det 21 dager til! Gleder meg!

Jul med Biniam i Etiopia

Dette er et lite juleinnlegg om min første jul hjemmefra, og ikke minst min første og forhåpentligvis ikke siste jul i Afrika.

20. Desember startet min reise mot erobringen av mitt andre afrikanske land, og ikke minst til millionbyen Addis Abeba med sine godt og vel 5 millioner innbyggere.
Et aldri så lite kultursjokk kan man vel si, for ei som kommer fra Mbale som har ”mange”, ”nok”, eller ”for mange” innbyggere i følge dem selv. De forrige utsagnene betyr i tall ca 200 000 i følge statistikkene, bare for å ha fått det på bordet. For å begynne fra begynnelsen må jeg innrømme at en litt dårlig telefonlinje(etiopisk telefonlinje vel og merke), muligens gjorde at Biniam forstod det som han skulle møte meg 0745 på flyplassen, og ikke 1945 slik som det egentlig skulle være. Da en litt stresset Biniam ringte meg kl 0930, stod jeg derfor i dusjen i Uganda og ante fred og ingen fare, mens Biniam stakkars stod I Addis med blomster og familien på slep. Gleden var derfor(om mulig) enda større da vi endelig møttes lørdag kveld, og jeg fikk møte søsteren Betlhem og svogeren Elshaday som også var med på flyplassen. De tok meg med på en etiopisk restaurant, hvor jeg fikk smake på tradisjonell etiopisk mat. En utrolig hyggelig kveld, og et fantastisk koselig møte med både Biniam og Etiopia!

Ikke overraskende nok har mye av ferien gått ut på å møte familie og venner, og alle andre som vil ha sin dose med Biniam. Det var mildt sagt en god del mennesker, og skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske en brøkdel av dem. Etter min mening lignet de fleste av dem på hverandre, og nær sagt alle ble introdusert som bror eller søster, selv om de egentlig kanskje var tremenning, venn, eller bekjent. Et nytt fenomen for meg som europeer, men det bekrefter jo selvfølgelig det mye omtalte fellesskapet som Afrika er så kjent for.



Dette er Biniams lille niese Aklesia som fyller 1 aar i februar. Hun sjarmerte oss helt i senk! Hans til hoeyre er ikke saa verst han heller <3

Selv om jeg har bodd i Afrika tre måneder allerede, er det utrolig spennende å oppleve den afrikanske familiekjærligheten på nært hold. En for alle, alle for en, er et uttrykk som gir helt ny mening for meg etter disse to ukene, og jeg tror vi individualistiske europeere har mye å lære om det å ta vare på hverandre. Biniam vokste opp hos besteforeldrene sine, og er derfor svært nært knyttet til bestemoren sin. Den søte lille damen på bildet under, har et hjerte på størrelse med hele Afrika, og er uten tvil et av de fineste menneskene jeg har møtt noen gang! Er ikke så rent lite stolt når jeg dessuten kan si at Biniam ligner svært mye på henne på mange forskjellige måter. Jeg og Mulunesh som bestemoren heter, hadde dessverre ikke noe felles språk, men jeg forstod heldigvis det hun følte mest for å fortelle meg, bije! Ordet betyr spis, og hun fikk som regel sagt det, før jeg hadde trødd over dørstokken, og uansett om vi egentlig akkurat hadde spist. Vi tilbrakte mye tid med henne, og de to andre søsknene som vokste opp sammen med Biniam.


Bestemor Mulunesh sammen med storebror Girum

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har snakket om det før, men etter å ha opplevd hva Etiopia har å by på av mat, føler jeg det er på tide å snakke litt om ugandisk mat. Ulempen med ugandisk mat er nemlig, at mat lages ikke for å nytes, men for å spises og mette. Dette fører dermed til at all maten jeg noen gang har fått servert, er helt manko på alt som heter salt og krydder. Å foreslå noe sånt som karri, chili og den slags ville omtrent være som å bestille sin egen billett til galehuset, og vi har til nå derfor ligget lavt og foreslått litt salt i ny og ne. Grunnet ugandisk kryddermangel, er mine smaksløker helt ute av drift, og jeg ble dermed ganske så rød i toppen da jeg smakte mitt første tradisjonelle etiopiske måltid. Etiopiere er nemlig ikke bare eksperter på kaffe, men også etter min mening på spenstig og på grensen til uutholdelig sterk mat. Enjera er brødet som spises til nærmest hvert eneste måltid, og som man spiser med en rekke forskjellige sauser og kjøtt. Dette spises selvfølgelig med hendene, og mine spise med hendene skills, har derfor nådd nye høyder de siste ukene. Det skal sies at det tok litt tid å komme dit, men etter noen dager gikk jeg f. eks fra å spise med begge hendene (og fjeset) til å spise med bare en hånd! Dessverre falt jeg helt tilbake på skratch da jeg ble servert spagetti i Enjera, og jeg hadde på slutten av måltidet spagetti både her og der. Det kan dessuten kanskje hende at spagettien på Biniam heller ikke var fullt og helt hans verk. Likevel vil jeg påstå at møte med etiopisk mat var en særdeles spennende og smakfull opplevelse, som med glede kan gjentas!

For å nevne litt andre ting Biniam tok meg med på, besøkte vi blant annet en dyrehage som lå midt i Addis hvor vi så løver, aper og skilpadder. Da jeg til nå har vært ganske skuffet over og ikke ha sett noen afrikanske dyr, er ganske så fornøyd og må si jeg bryr meg særdeles lite om jeg møtte løven i et bur eller på safari.
Vi gikk også og besøkte et ganske spesielt bad, med naturlig varmt vann hvor man kunne bestille varme dusjer og bad. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en tålmodighetsprøve uten like, og jeg tror neppe jeg har satt så mye pris på en enkel dusj før. Etter ca 2 ½ time i ventekø, klarte nemlig noen (for en gangs skyld faktisk ikke meg) å miste billetten da han leke slåss med sin bror, og vi ble derfor forbigått av den ikke så alt for blide billettdamen. Et øyeblikk så det mørkt ut for den etterlengtede dusjen vår, men med litt hjelp fra en snill storebror, og et lite skuespill med en litt gebrokken amharisk fra Biniam som plutselig ikke kunne telle, var vi tilbake i køen igjen! Etter bare 10 min kunne vi derfor spasere inn i en helt forferdelig varm, på grensen til smertefull dusj.
For å komme oss litt ut av byen dro vi sammen med Betlhem, Girum og bestemoren til Biniam til en ny som heter Sodere. Dette ligger ca. 2 timer sør for Addis, noe som betyr at det er litt varmere og igjen ligner litt mer på klimaet i Uganda.I Sodere badet vi også i naturlig varmt vann, og koste oss med familien!

Når det gjelder jul og nyttårsfeiring ble det rett og slett ikke så mye av det, av den enkle grunn at de feirer ikke noen av delene på samme tidspunkt som vi gjør. Julen feirer de 6. Januar som var ca 3 dager etter at vi reiste, og nyttår feirer de like godt 11.september. Det må også nevnes at de for øyeblikket er i år 2001 da de regner på en helt annen måte enn vi gjør.
I forhold til nyttår hadde de nok ikke blitt hæla i taket på oss uansett, for jeg klarte selvfølgelig som jeg alltid gjør når jeg er ute og reiser og bli syk. Tyfoid var noe jeg ikke var spesielt godt kjent med, med som jeg nå er kommet mer en nok på nett med. Det anbefales forresten ikke, sånn hvis dere lurte.. Nyttårsaften for oss tok derfor slutt ca kl 2230 da jeg ble båret i seng, og jeg synes vel kanskje en smule synd på Biniam som fra den dagen ble min selvutnevnte barnepike/lege/slave. Likevel må jeg jo si at det er deilig å bli passet på, og jeg er utrolig takknemlig for at du passet så godt på meg Biniam!


Vi fikk sneket oss til et bilde ved siden av et juletre bare for aa faa litt julestemmning

Dette var altså en ikke så veldig kort oppsummering fra julen. Jeg ønsker alle et godt nyttår og håper dere har hatt en nydelig jul!