Ønskeliste

Selv om det er vanskelig å forstå med 27 ° i skyggen, myggstikk på overalt, og ikke minst fravær av julehandel med farfar, nærmer det seg altså jul. Selv om juleånden for min del ikke er helt tilstedeværende, har jeg likevel tenkt litt på dette her med julegaver. Uten at jeg egentlig hadde planer om å ønske meg så mye til jul, har jeg kommet frem til det jeg ønsker meg aller mest i år. Etter å ha jobbet på CRO så i noen måneder, ser jeg at det er mange barn og familier som trenger hjelp for å kunne overleve. Ikke minst ser jeg at det er utrolig små summer som skal til for å gi noen en fremtid, og et håp om at også de skal kunne leve et godt liv. Mitt julegaveønske i år, er derfor at dere der hjemme skal donere en gave til Strømmestiftelsens arbeid for Child Restoration Outreach. Denne gaven vil bety utrolig mye for barna ”mine”, og jeg hadde satt uendelig stor pris på det om jeg fikk dette ønsket oppfylt.

Gaven kan settes inn på Strømme Stfitelsens kontonummer som lyder følgende:63180953878
Donasjonen må så merkes Child Restoration Outreach, Mbale.
For de som lurer er det viktig å levere pengene direkte til Strømme Stiftelsen, da de må regnes med i neste års budsjett. Kan ikke få sagt det nok, men disse gavene kan forandre liv, og de kommer så absolutt frem til de som trenger det mest.
Hvis noen likevel insisterer på å sende meg en julegave, må dere på ingen måte tro at jeg sier nei takk til det. Denne ønskelisten tok det heller ikke så lang tid å utarbeide, da den kom til meg helt av seg selv. Ikke noe press liksom, men bernaise saus er jo veldig godt da!!

- Cd med bilder av dere hjemme
- Posemat og posesauser
- Tacokrydder
- Boks med leverpostei
- Brente cd’er med ny musikk og filmer

Adresse:
Shilpa Eline Løyning
c/o Child Restoration Outreach
Po.box 1610 Mbale
Uganda

Sender med mitt ugandiske mobilnummer i samme slengen: +256 779434482

For å komme meg litt i julestemning skal jeg nå skrive julekort, og pakke julegaver. Senere i dag skal jeg i mitt første ugandiske bryllup til ingen ringere enn min rådgivers svoger. Vi har selvfølgelig aldri sett eller hørt om brudeparet før, men nå har det seg jo altså slik at vi er i Afrika!

Alt og ingenting, men kanskje mest ingenting

Det slo meg her om dagen, at jeg det er så mye småting som skjer her nede, som jeg aldri får skrevet ned og lagt ut på bloggen. Derfor bestemte jeg meg for at dette innlegget skal handle om alt dette. Og om ingenting.
Jeg må derfor på forhånd advare mot særdeles uinteressante fakta, og ikke eksisterende sammenheng mellom avsnittene.

Jeg har nå vært her i snart to måneder, men klarer enda ikke bestemme meg for om
tiden går skremmende fort, eller passe fort. Vi kommer bedre og bedre inn i jobben for hver dag som går, og har hatt mange lange dager med fullpakket program. Å lese pensum og skrive oppgaver når vi kommer hjem er derfor ikke alltid like lett, og må fort vike for kveldsturer med James til Namatala slummen, spille spill, se filmer og
den slags. Å gå på markedet i slummen på kvelden er forresten utrolig koselig, og senest på mandag tik James meg med til søsteren sin.

Våre to gode naboer er nå endelig ferdig med eksamenene sine, og dette skal selvfølgelig feires. Til lørdag skal vi derfor dra til Mbale Resort, som er et hotell litt utenfor byen, hvor vi skal bade og kose oss. Blir bare mer og mer glad i dem for hver dag som går, og jeg merker allerede at det blir trist å dra fra dem i mai. At vi bor tett merkes godt, og James har allerede betrodd meg at hvis jeg griner så klarer ikke han heller å la være for han er så redd for at jeg ikke skal ha det bra. Og at hvis han ikke ser smilet mitt minst en gang om dagen blir han syk. Han er dessuten skråsikker på at jeg har tatt et år på smileskole, jeg for min del mener han har tatt et år eller muligens to på snakkeskole..


Her er jeg med mine to gode naboer, Ronald paa venstre side og James paa venstre!

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk. Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!
Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.


Paa hjemmebesoek hos en av CRO familiene! Kollegaen min Eric ler av meg som proever aa spise matoke (banangroet!)

For et par dager siden fortalte forresten rådgiveren vår at hele personalet ved CRO skal delta på et stort møte i en annen by i begynnelsen av desember. Planen er da å la meg og Marit styre showet, som by the way vil si om lag 600 unger, med foreldre og diverse på slep. Meg og Marit har dratt frem det vi har av spåkunnskaper og selvinnsikt, og lover liv i leiren!


Ting som er nytt siden sist:
- Jeg har klippet haaret!
- Jeg er ikke blitt noen ting brun.
- Jeg har nesten laert meg aa spise med hendene.
- Jeg har laert meg et par nye swahiligloser.
- Pga. innpaaslitne ugandiske menn har jeg skaffet meg en ring, og er naa forlovet
og i verste fall gift.

Sånn helt på slutten for de som er interesserte, kan jeg nå meddele at jeg i juleferien planlegger å erobre enda et afrikansk land. Denne gangen setter jeg kursen mot Etiopia, og gleder meg veldig til det! Spesielt fordi det eneste jeg vet om Etiopia til nå er at Haile Selassie var en bra mann, mens Mengistu Haile Mariam er fy fy, at Etiopia er et av få land i Afrika som har klart å snu Hiv-statistikkene, at de har god kaffe, og at etiopiere løper fort og sånt. Hmmm, ja det var vel egentlig det..

Vel, det var alt fra meg for denne gang. Vet ikke om jeg skal håpe på at jeg levde opp til min egen innledning eller ikke. Nå skal jeg jobbe med oppgaven min, hvor temaet er hvordan Hiv/Aids påvirker den unge generasjonen i Uganda. Gleder meg til det også jeg!


Som en del av oppgaven min tok min kollega Eric meg med paa besoek til en Hiv/-rammet familie. Denne jenta paa 3 aar, mistet sin far i Hiv/Aids i fjor. Moren og de 4 soesknene hennes bor naa sammen med onkelen hennes, som ogsaa mistet sin kone i Hiv for 2 aar siden.

Updates fra mitt andre hjem

Nå er det gått nesten to uker siden sist jeg skrev, og det har skjedd så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Som sagt i forrige blogginnlegg, har vi nå valgt hva slags aktiviteter vi vil jobbe med, og har kommet godt i gang med det. Tidligere I dag fikk vi jobbeskrivelsen vår, den så veldig bra og spennende ut!

Å jobbe som lærer er vel på mange måter en utfordring i seg selv, men jeg vil påstå at å være lærer for gatebarn er desto mer utfordrende. Siden forrige gang jeg skrev, har jeg fått meg min egen klasse, med 11 barn i alderen 6-10 år. Jeg har fått lov å ta dem ut av klassen, først og fremst for å lære alfabetet, og i tillegg for å lære dem litt enkel engelsk. Flesteparten av dem snakker nemlig ikke engelsk, så jeg underviser foreløpig med en tolk ved min side, som oversetter til swahili og litt luganda.
På tirsdag var min første dag med dem, og programmet for dagen var å kunne skrive bokstaven a. Hadde aldri sett for meg at jeg skulle synes det var så gøy å undervise, spesielt fordi jeg aldri har lært noen noe før. Dette var derimot noe av det gøyeste jeg har gjort hittil, og jeg gleder meg til fredag, hvor b, og muligens c står for tur!


David, Nakairo Amis og Shariff er tre av elevene mine!

I tillegg har jeg fått meg en liten jente, som jeg skal gi ekstraundervisning til helt alene. Hun er ca. 8 år, og kan ikke lese eller skrive, og skremmende nok heller ikke herme. Den største utfordringen er likevel at ingen av lærerne på CRO (inkludert meg selvfølgelig) har et felles språk med henne. Min oppgave er først og fremst å få henne til å stole på meg, før jeg skal lære henne å herme, leke, og i tillegg litt engelsk og swahili. Selv om det er fælt og f. eks måtte lære et barn å leke, og omgås med andre barn, gleder jeg meg til å tilbringe mer tid med henne.

En annen koselig ting som har skjedd siden sist er at jeg har vært på hjemmebesøk hos et av rådgivningsbarna mine! Det som gjør dette besøket ekstra koselig, er at hun er kusinene til Simon, en av medstudentene mine på Hald. Det tok for øvrig litt tid å finne ut av, men da jeg etter hvert skjønte at hun er hans kusine, samtidig som de er oppdratt som søsken, mens hun kaller ham onkel, falt brikkene litt bedre på plass! Jeg møtte moren og noen andre i familien, og viste bilder av Simon på blåtur i Norge. Dette satt hun veldig stor pris på, og inviterte meg tilbake på middag førstkommende lørdag, noe som jeg igjen satt utrolig stor pris på. Under besøket, sendte jeg melding til Simon, og sa hvor jeg var, han ringte og fikk høre stemmen til sin mor for andre gang siden han dro i august. For å oppsummere et smil fra øre til øre, som varte resten av besøket, skal det ikke mer enn en to min telefonsamtale til for å glede en litt bekymret mor!


Moren til Simon og smpsoesknene hans! Jenta i midten heter Faith og er et av raadgivningsbarna mine

Etter å ha jobbet med gatebarn i litt over en måned, ser jeg at flesteparten av dem er understimulert på alt fra kjærlighet til lærdom, av et kaliber utenfor min forståelse. Dette gjør det vanskelig for mange av dem å kunne følge med, og få noe ut av en vanlig skoletime. Å lære å lære, var ikke jeg klar over at er nødvendig før jeg kom til Afrika. Og at den erfaringen og lærdommen som de fleste barn får av foreldre og i barnehage når de er veldig små, hadde jeg heller ikke sett viktigheten av før jeg kom hit. Dette er lærdom som er viktig å ha med seg i bagasjen, og som er et viktig grunnlag for hvordan du lærer og tilegner deg ny kunnskap resten av livet. Heldigvis er dette ikke noe man trenger en doktorgrad i for å få til, man må bare være klar over hvor viktig det er, og vite hvordan man kan hjelpe barna sine. Siden dette er et så utbredt problem, har jeg valgt å ta det opp som et tema i women’s club. Dette er en klubb som CRO har opprettet for mødrene til CRO barna. Her får de rådgivning, og undervisning i temaer som barneoppdragelse, hygiene, sine rettigheter som kvinne osv. CRO har også opprettet en liknende klubb for menn. Jeg skal besøke damenes klubb i morgen, torsdag, og gleder meg veldig!

Ellers går vi fortsatt forbi en struts hver morgen når vi skal til jobb, den er ikke alltid i så godt humør.. Det er vel for øvrig det mest eksotiske dyret vi har sett hittil, løver og sjiraffer står det dårlig til med. Kuer og høner er derimot en hit, og vi vasser i dem uansett hvor vi går.

Internettgudene ser endelig ut til å være på min side, og jeg lover at bildene skal komme på løpende bånd!