fredag 27. februar 2009

Junior Alex - en liten solskinnshistorie

Når jeg ser rundt meg på gårdsplassen på CRO, føles det som jeg jobber med verdens lykkeligste og heldigste barn. Hver eneste dag blir jeg møtt av klemmer, koselige hilsener, og smil som er så store og ekte at de kan ikke forklares, men bare oppleves. Det er vanskelig, nærmest umulig å se for seg at bak smilene, gjemmer mange av dem på knuste hjerter, grusomme historier om å bli misbrukt og forlatt, og et liv uten kjærlighet og omsorg fra sine nærmeste.

Før jeg kom til Uganda, visste jeg ikke hvor mye disse små solskinnshistoriene kom til å bety for meg, og hvor godt det varmer og se at CRO barna som kommer med en vanskelig oppvekst og et tøft gateliv i bagasjen, klarer å komme seg ut av den onde sirkelen. Det er merkelig, samtidig så utrolig fint å tenke på, at det som har betydd mest for dem, er den tilliten, tiden og omsorgen lærerne har vist dem, som har gitt dem tilbake troen på seg selv. De tingene barna savner og trenger mest, er med andre ord helt gratis, og det finnes alltid mer der det kom fra! Selv om penger er en helt elementær del av det å drive bistandsarbeid, synes jeg det er oppløftende å se med mine egne øyne, at penger er faktisk ikke alt.

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham. På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.
Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket. Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.
Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese. Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme
tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.



Dette er bare et av mange eksempler jeg har sett de siste månedene, på at det hjelper å bruke tid og vise tillit.
Tid er ikke penger.

onsdag 18. februar 2009

Bestemoedre - Afrikas helter

Jeg har tenkt på dette en stund nå, å skrive en hyllest til bestemødre, for hva skulle Uganda og kanskje hele Afrika gjort uten disse fantastiske og godhjertede menneskene? Gang på gang, har jeg sett barn som på grunn av bestemødrene sine, har fått en ny sjanse til å vokse opp og få et godt liv. Mange av dem er gamle og har ikke muligheten til å jobbe lenger og skaffe mat til seg og sine, likevel tar de til seg barnebarna når foreldrene av ulike årsaker faller fra. Grunnene kan være mange, Hiv/Aids, foreldrene skiller seg finner nye ektefeller og kaster ut barna, eller at de ikke vil ta ansvar for lenger, dem og velger å starte et nytt liv uten det som burde være deres mest dyrebare skatt. Å forlate sine egne barn er i mitt hode et helt utenkelig alternativ, og det er så godt å se at bestemødrene tar dem til seg og gir dem den kjærligheten og omsorgen foreldrene ikke gav dem.

Jeg lurer på hvordan Afrika hadde vært uten alle disse ildsjelene, som får så alt for lite ros og skryt for den enorme oppgaven de tar på seg når de velger å ta inn 1. og 2. og 10 barnebarn. De har allerede levd et langt liv hvor de har tatt seg av sine egne barn og arbeidet hardt for å kunne gi dem mat og skolegang. Det er ikke så rent lite beundringsverdig når de så starter hele prosessen med å oppdra og passe på barn helt på nytt igjen. Jeg tror vi har mye å lære av bestemødre jeg.
All heder og ære til Afrikas bestemødre, bedre mennesker skal man lete lenger etter.


torsdag 12. februar 2009

Uganda- Afrikas perle









SKOLESTART!!

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.


Guttene i uniformene sine



Og her er jentene!

mandag 2. februar 2009

Etter å ha vært i Uganda i fire måneder, ser jeg at det noe av det viktigste vi kan bidra med, er å gi menneskene som bor her tilbake troen på seg selv. Kanskje det aldri har hatt den i det hele tatt, men det gjør det desto viktigere å vise at man faktisk har troen på dem, og troen på at også de har rett til en fremtid. Jeg har prøvd å tenke over hvilken aldersgruppe som kan trenge denne typen støtte mest, men har kommet frem til at alle de menneskene jeg har vært i kontakt med siden jeg kom hit, har behov for at vi viser dem tillit, og gir dem håp i en ellers så tung hverdag. Det er frustrerende å se at så mange er så langt nede, psykisk så vel som økonomisk, og på mange måter skjønner jeg at det er vanskelig når det ikke ser ut til å være en ende på elendigheten.
Gatebarna som hver eneste dag blir utsatt for hets, overgrep og vold fra eldre barn og voksne, og som er vant til å bli behandlet som verdiløse.
Foreldre som hver morgen våkner opp med den evig store bekymringen om hvordan de skal gi ungene sine mat, skolegang og tak over hodet.
Hver eneste dag sliter de med problemstillinger som vi ikke behøver å ta stilling til i løpet av et helt liv. Det er etter min mening ganske så beundringsverdig, at nettopp de menneskene med minst ressurser, er de som ikke gir opp selv om hele universet ser ut til å jobbe mot dem. Det er urettferdig at verden skal være så ubarmhjertig med de som allerede sliter med så essensielle behov som å skaffe seg mat og husly, og som ikke har mulighet til å tenke lenger enn en dag av gangen.

Kjære Gud
Jeg ber om at du må velsigne alle de som nesten ikke har mat eller tak over hodet, men likevel lever fullt og helt for deg, og som har valgt deg til å være deres klippe i livet.
Jeg ber om at de menneskene som lever i overflod og velstand, må åpne øynene for elendigheten mediene gjemmer bak overfladiske og ubetydelige nyheter. Og at de selv må begynne å dele med de som ikke har de samme godene som oss selv. Ikke fordi de føler seg tvunget til det, eller for å lette samvittigheten sin, men fordi de innser at hvert eneste menneske fortjener muligheter og retten til et liv uten fattigdom.
Jeg ber om at vi som enda har håper plantet i hjertene våre, kan spre det til dem som føler seg forlatt og uten tro på fremtiden.
Jeg ber om at det gode som jeg er overbevist at finnes i alle mennesker, skal få komme frem i lyset, og være det som motiverer oss til å fremme kjærlighet og medmenneskelighet.
Jeg ber om at jeg ikke skal bli likegyldig av alt det vonde jeg ser, men at jeg skal bety noe for de menneskene jeg møter, og at jeg skal klare å se dem, deres frustrasjoner og problemene de sliter med.
Jeg ber om at du er med oss, og hjelper oss til å gjøre de rette valgene for oss selv og våre kjære.
Amen