Teacher Eline

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:
1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.
2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.
3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.
4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.
5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.


Hjemmebesoek til et av barna paa CRO, her med moren og lillebroren

På grunnlag av hvilke prosjekter vi ønsket, bestemte Moses hvilken av de to stillingene vi skulle føres opp på. Siden jeg valgte rehabilitation class som et av de prosjektene jeg ønsket mest, var det naturlig at jeg ble lærer. Selv om det meste av tiden min antagelig vil gå til å være med dem, får jeg også mulighet til å delta på de andre aktivitetene. Nå venter vi i spenning på jobbeskrivelsen og timeplanen som kommer til fredag!

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.
Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!


Lunsjpause paa CRO

I dag har vi studiedag, og prøver å ordne litt opp i livet. Ellers gleder vi oss til helgen hvor vi skal innta Kampala for å dra på Nordic Sporsday!


Maatte bare ta med et bilde av verdens soeteste jente som jeg nestem tok med meg hjem

3.uke i Uganda!

Naa har vi altsaa vaert her i tre uker, og merkelig nok foeles det ganske naturlig aa kalle vaart lille krypinn for hjemme! Jeg trives bedre og bedre, og merker at livet som ugander passer meg ganske bra.

Vi er enda i opplaeringsfasen, og har i loepet av forrige uke sett paa flere av CRO sine prosjekter. Vi var blant annet innom farmen, hvor barna laerer aa dyrke boenner og kaffe m.m og har ogsaa besoekt noen av skolene barna "vaare" gaar paa.


Kaffeboenner fra farmen til CRO

Noe av det som kanskje har gjort mest inntrykk paa meg, var da vi i forrige uke var paa home visit til noen av familiene som er tilknyttet CRO. Disse besoekene er ment for aa se hvordan boforholdene til barna er, og gi raadgivning og stoette til familiene. I et av hjemme vi besoekte, moette vi en bestemor med 15 barnebarn. Barna hennes og deres ektefeller var doede av Hiv, og laa alle sammen gravlagt rundt huset hennes. Bare et par dager foer vi kom hadde noen av barnabarna tatt med seg et fremmed gatebarn hjem. Dette hadde hun valgt aa taa til seg, og naa satt hun der med 16 barn, verdens minste hus, men til gjengjeld verens storeste hjerterom.
Sanne moeter, setter mildt sagt ting i perspektiv.

Afrika saann paa det rent teknske planet, er er kapittel for seg selv. Og at meg og Marit kommer til aa vaere perfekte husmoremner, og i tillegg handywomen saa det holder innen vi kommer hjem, er vi ikke i tvil om i det hele tatt. Aa lage mat i moerke paa primus,fange kakerlakker og andre uidentifiserte insekter, fikse alt fra dusj til vask og vannkoker selv, er hverdagskost, men likevel en utfordring som krever det vi har aa tilby av hjernekapasitet. Heldigvis er guttene vi bor med utroli beghjelpelige, og vi har hatt mange koselige kvelder med dem allerde!


James vaar gode nabo laerer oss aa vaske klaer!

Igjen maa jeg konkludere med at jeg koser meg veldig!
Haaper alle hjemme har det bra!


Linselus er det i hvertfall nok av paa CRO!

Independence day

Naa har det gaat litt over en uke siden vi kom til Uganda, og vi har allerede hatt tre flotte dager paa jobb! Dessverre er ikke internettilgangen paa topp, saa jeg maa bare skrive naar det foerst virker.

Vi kom til huset vaart i Mbale paa loerdagen og moette guttene vi skal vi bo vegg i vegg med. Huset er for oevrig tredelt, hvor den ene er et bibliotek, den andre vaar del, og den tredje noen gutter fra jobb sitt bosted. Guttene som heter Ronald og James er kjempehyggelig, og jeg gleder meg til aa bli bedre kjent med dem!

Vi begynte aa jobbe paa mandag, og moette da personalet og noen av de i alt 500 barna som er tilknyttet CRO. De to neste ukene skal vi bli satt inn i alle prosjektene, foer vi saa velger hvem av oss som skal jobbe som laerer og hvem som skal jobbe som sosialarbeider.

Det som jeg synes har vaert goeyest hittil, var tirsdagen da vi fikk vaere med paa street walk. Sosialarbeiderne paa CRO gaar hver dag ut og henter de barna som egentlig skulle vaert paa skolen. Mange av barna sniffer og er derfor ruset naar vi oppsoeker dem, og det er en ganske stor, men utrolig interessant prossess og faa dem med seg til skolen. Vi ble ogsaa oppsoekt av barn som hadde blitt kastet ut hjemmefra og oensket aa bli med oss tilbake paa CRO.
Tilbake paa CRO var vi i rehabilitation class, som er et program gat3ebarna maa gjennom foer de kan begynne paa offentlig skole. Her laerer de grunnleggende engelsk og swahili, og hvordan man skal legge av seg daarlige gatevaner som misbruk av rusmidler, daarlig spraak osv. Paa tirsdagen var vi med dem store deler av dagen, og laerte dem engelske sanger.

Ellers er vi i oss selv som mzunguer ( hvit mann) en attraksjon uganderene finner ganske spennende. Ungene paa CRO elsker aa taa paa alt fra aaret til negler og taer, og de elsker naar vi synger norske sanger for dem!


Jeg trives bare bedre og bedre, og skal proeve og oppdatere bloggen saa ofte som mulig! Etterhvert, hvis dataen tiillater det skal jeg kanskje vaage meg til aa legge ut noen bilder ogsaa!

Den lange reisen

Onsdag 1.oktober 2008

Det som i utgangspunktet så ut til å bli en uendelig lang reise over diverse land og kontiniter, viste seg å bli noe ganske annet, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvor tiden ble av. Ved nærmere ettertanke kan tiden muligens ha blitt sløst bort på tetrisspilling og andre firnurligheter, men det skal jeg komme tilbake til senere.
Reisen begyntefra Kjevik kl 0625 etter diverse tåredryppende avskjeder, og fortsatte til Amsterdam hvor vi møtte flesteparten av de andre norske studentene. Her samlet også Øst-Afrika gruppen seg som for øvrig kom fra det ganske land, og satte kursen mot gate F3, og flyet som skulle ta oss til Entebbe, Uganda.
Vi hadde da en 9 timer lang flytur foran oss, og jeg hadde en rekke aktiviteter planlagt for å holde meg selv i ånde. I planen inngikk blant annet lesing av pensum, bokrapport etc etc. Dette ble derimot raskt forkastet da meg og Marit (min telemakring av en resiepartner) oppdaget en ganske så facirenende liten sak av en fjernkonrtoll / telefonpå hvert vårt armlene.
Dette skulle vise seg å bli vår nye bestevenn og reisepartner, da den ikke bare kunne vise filmer, men også tvserier, musikk, og en rekke svært så underholdende spill for barn.(!) Her snakker vi enkel moro, og livets små gleder samlet i en og samme maskin! At det var begrenset hvor mange ord som ble utveklset mellom meg og Marit i løpet av turen, er vel i seg selv ganske søkt.
Vi landet i Entebbe kl 0800 lokal tid (Norge ligger en time før), og det tok ikke lang til før vi oppdaget at vi var på afrikansk jord. Etter en kvikk liten visitt på visumkontoret, ble vi motatt på de herligste to små afrikanske fruer som fulgte oss til taxiene som skulle ta oss til hotell Nob View i Kampala.
De som nå var samlet i Kampala var 8 stk som skulle til landene Uganda, Rwanda og Tanzania. Vi skulle tilbringe noen dager sammen blant annet for å besøke Den Norske Ambassaden , Strømme Stiftelsens kontor med mer. Det som først av alt stod på programmet var likevel å møte rådgiverne våre fra de forskjellige praksisstedene. Møte med sosialarbeideren Carolyn fra CRO ( Children Resort Outreach), var hjertelig av et kaliber jeg ikke klarer å få ned på papiret, og gjorde oss om mulig enda mer klare for p begynne å jobbe! Hun informerte blant annet om hva slags arbeid vi kommer til å gjøre på dagsenteret, og gav oss programmet for de neste to ukene. Planen er å sette oss inn i alle de forskjellige gruppene på dagsenteret , slik at vi så kan velge hvor vi helst vil jobbe. Slik jeg forstod det er det lov med litt mix and match, men i utgangspunktet skal en av oss jobbe som lærer og en som sosialarbeider. Læreren vil ta seg av enkel engelsk og swahiliundervisning, mens sosialarbeideren mer skal ta seg av barnas psykiske og fysiske helse. Uten at jeg er sikker på om det er mulig gleder jeg meg altså mer en noen gang, og ser frem til å slå meg ned i Mbale for en 7-mnds tid!
Etter 6 uker med forberedelser på Hald er jeg mer en klar for å starte mitt nye liv som ugander, og det føles som et privilegium at vi har fått sjansen til å få innsikt og innpass i en kultur som allerede har vist seg å være svært spennende og lærerik!

Kort sagt om hvordan jeg trives i Uganda- I love it!
( Og hva er det? Jo det er bra!)