Updates fra mitt andre hjem

Nå er det gått nesten to uker siden sist jeg skrev, og det har skjedd så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Som sagt i forrige blogginnlegg, har vi nå valgt hva slags aktiviteter vi vil jobbe med, og har kommet godt i gang med det. Tidligere I dag fikk vi jobbeskrivelsen vår, den så veldig bra og spennende ut!

Å jobbe som lærer er vel på mange måter en utfordring i seg selv, men jeg vil påstå at å være lærer for gatebarn er desto mer utfordrende. Siden forrige gang jeg skrev, har jeg fått meg min egen klasse, med 11 barn i alderen 6-10 år. Jeg har fått lov å ta dem ut av klassen, først og fremst for å lære alfabetet, og i tillegg for å lære dem litt enkel engelsk. Flesteparten av dem snakker nemlig ikke engelsk, så jeg underviser foreløpig med en tolk ved min side, som oversetter til swahili og litt luganda.
På tirsdag var min første dag med dem, og programmet for dagen var å kunne skrive bokstaven a. Hadde aldri sett for meg at jeg skulle synes det var så gøy å undervise, spesielt fordi jeg aldri har lært noen noe før. Dette var derimot noe av det gøyeste jeg har gjort hittil, og jeg gleder meg til fredag, hvor b, og muligens c står for tur!


David, Nakairo Amis og Shariff er tre av elevene mine!

I tillegg har jeg fått meg en liten jente, som jeg skal gi ekstraundervisning til helt alene. Hun er ca. 8 år, og kan ikke lese eller skrive, og skremmende nok heller ikke herme. Den største utfordringen er likevel at ingen av lærerne på CRO (inkludert meg selvfølgelig) har et felles språk med henne. Min oppgave er først og fremst å få henne til å stole på meg, før jeg skal lære henne å herme, leke, og i tillegg litt engelsk og swahili. Selv om det er fælt og f. eks måtte lære et barn å leke, og omgås med andre barn, gleder jeg meg til å tilbringe mer tid med henne.

En annen koselig ting som har skjedd siden sist er at jeg har vært på hjemmebesøk hos et av rådgivningsbarna mine! Det som gjør dette besøket ekstra koselig, er at hun er kusinene til Simon, en av medstudentene mine på Hald. Det tok for øvrig litt tid å finne ut av, men da jeg etter hvert skjønte at hun er hans kusine, samtidig som de er oppdratt som søsken, mens hun kaller ham onkel, falt brikkene litt bedre på plass! Jeg møtte moren og noen andre i familien, og viste bilder av Simon på blåtur i Norge. Dette satt hun veldig stor pris på, og inviterte meg tilbake på middag førstkommende lørdag, noe som jeg igjen satt utrolig stor pris på. Under besøket, sendte jeg melding til Simon, og sa hvor jeg var, han ringte og fikk høre stemmen til sin mor for andre gang siden han dro i august. For å oppsummere et smil fra øre til øre, som varte resten av besøket, skal det ikke mer enn en to min telefonsamtale til for å glede en litt bekymret mor!


Moren til Simon og smpsoesknene hans! Jenta i midten heter Faith og er et av raadgivningsbarna mine

Etter å ha jobbet med gatebarn i litt over en måned, ser jeg at flesteparten av dem er understimulert på alt fra kjærlighet til lærdom, av et kaliber utenfor min forståelse. Dette gjør det vanskelig for mange av dem å kunne følge med, og få noe ut av en vanlig skoletime. Å lære å lære, var ikke jeg klar over at er nødvendig før jeg kom til Afrika. Og at den erfaringen og lærdommen som de fleste barn får av foreldre og i barnehage når de er veldig små, hadde jeg heller ikke sett viktigheten av før jeg kom hit. Dette er lærdom som er viktig å ha med seg i bagasjen, og som er et viktig grunnlag for hvordan du lærer og tilegner deg ny kunnskap resten av livet. Heldigvis er dette ikke noe man trenger en doktorgrad i for å få til, man må bare være klar over hvor viktig det er, og vite hvordan man kan hjelpe barna sine. Siden dette er et så utbredt problem, har jeg valgt å ta det opp som et tema i women’s club. Dette er en klubb som CRO har opprettet for mødrene til CRO barna. Her får de rådgivning, og undervisning i temaer som barneoppdragelse, hygiene, sine rettigheter som kvinne osv. CRO har også opprettet en liknende klubb for menn. Jeg skal besøke damenes klubb i morgen, torsdag, og gleder meg veldig!

Ellers går vi fortsatt forbi en struts hver morgen når vi skal til jobb, den er ikke alltid i så godt humør.. Det er vel for øvrig det mest eksotiske dyret vi har sett hittil, løver og sjiraffer står det dårlig til med. Kuer og høner er derimot en hit, og vi vasser i dem uansett hvor vi går.

Internettgudene ser endelig ut til å være på min side, og jeg lover at bildene skal komme på løpende bånd!