Alt og ingenting, men kanskje mest ingenting

Det slo meg her om dagen, at jeg det er så mye småting som skjer her nede, som jeg aldri får skrevet ned og lagt ut på bloggen. Derfor bestemte jeg meg for at dette innlegget skal handle om alt dette. Og om ingenting.
Jeg må derfor på forhånd advare mot særdeles uinteressante fakta, og ikke eksisterende sammenheng mellom avsnittene.

Jeg har nå vært her i snart to måneder, men klarer enda ikke bestemme meg for om
tiden går skremmende fort, eller passe fort. Vi kommer bedre og bedre inn i jobben for hver dag som går, og har hatt mange lange dager med fullpakket program. Å lese pensum og skrive oppgaver når vi kommer hjem er derfor ikke alltid like lett, og må fort vike for kveldsturer med James til Namatala slummen, spille spill, se filmer og
den slags. Å gå på markedet i slummen på kvelden er forresten utrolig koselig, og senest på mandag tik James meg med til søsteren sin.

Våre to gode naboer er nå endelig ferdig med eksamenene sine, og dette skal selvfølgelig feires. Til lørdag skal vi derfor dra til Mbale Resort, som er et hotell litt utenfor byen, hvor vi skal bade og kose oss. Blir bare mer og mer glad i dem for hver dag som går, og jeg merker allerede at det blir trist å dra fra dem i mai. At vi bor tett merkes godt, og James har allerede betrodd meg at hvis jeg griner så klarer ikke han heller å la være for han er så redd for at jeg ikke skal ha det bra. Og at hvis han ikke ser smilet mitt minst en gang om dagen blir han syk. Han er dessuten skråsikker på at jeg har tatt et år på smileskole, jeg for min del mener han har tatt et år eller muligens to på snakkeskole..


Her er jeg med mine to gode naboer, Ronald paa venstre side og James paa venstre!

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk. Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!
Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.


Paa hjemmebesoek hos en av CRO familiene! Kollegaen min Eric ler av meg som proever aa spise matoke (banangroet!)

For et par dager siden fortalte forresten rådgiveren vår at hele personalet ved CRO skal delta på et stort møte i en annen by i begynnelsen av desember. Planen er da å la meg og Marit styre showet, som by the way vil si om lag 600 unger, med foreldre og diverse på slep. Meg og Marit har dratt frem det vi har av spåkunnskaper og selvinnsikt, og lover liv i leiren!


Ting som er nytt siden sist:
- Jeg har klippet haaret!
- Jeg er ikke blitt noen ting brun.
- Jeg har nesten laert meg aa spise med hendene.
- Jeg har laert meg et par nye swahiligloser.
- Pga. innpaaslitne ugandiske menn har jeg skaffet meg en ring, og er naa forlovet
og i verste fall gift.

Sånn helt på slutten for de som er interesserte, kan jeg nå meddele at jeg i juleferien planlegger å erobre enda et afrikansk land. Denne gangen setter jeg kursen mot Etiopia, og gleder meg veldig til det! Spesielt fordi det eneste jeg vet om Etiopia til nå er at Haile Selassie var en bra mann, mens Mengistu Haile Mariam er fy fy, at Etiopia er et av få land i Afrika som har klart å snu Hiv-statistikkene, at de har god kaffe, og at etiopiere løper fort og sånt. Hmmm, ja det var vel egentlig det..

Vel, det var alt fra meg for denne gang. Vet ikke om jeg skal håpe på at jeg levde opp til min egen innledning eller ikke. Nå skal jeg jobbe med oppgaven min, hvor temaet er hvordan Hiv/Aids påvirker den unge generasjonen i Uganda. Gleder meg til det også jeg!


Som en del av oppgaven min tok min kollega Eric meg med paa besoek til en Hiv/-rammet familie. Denne jenta paa 3 aar, mistet sin far i Hiv/Aids i fjor. Moren og de 4 soesknene hennes bor naa sammen med onkelen hennes, som ogsaa mistet sin kone i Hiv for 2 aar siden.