tirsdag 16. desember 2008

Texas i Uganda

Selv om det er feigt å unnskylde seg på denne måten, starter jeg nok en gang et av blogginnleggene mine med å beklage meg for lite aktiv blogging. Vet ikke helt hva jeg skal si, men sånn kort oppsummert har disse ukene vært helt Texas, på opptil flere måter. Ettersom det er mye å fortelle og tiden samtidig er knapp, tenkte jeg å ta en kjapp liten oppsummering av de to siste ukene, for å så fortelle litt ekstra om noen spesielle oppleveleser.

Oppdateringer på mitt liv:

- Vi har hatt besøk av Strømme Stiftelsen og Start Lifesupport

- Vi har hatt besøk av Ole Asbjørn og Inger Johanne, som er programleder og rektor ved Hald!

( fikk forresten to store leverposteibokser av Inger Johanne!)

- Vi har skrevet som gale på oppgaven vår som skal leveres 15.des (jada, det var i går)

- Vi har vært på night survey og telt hvor mange barn som sover på gata

- Vi har vært på omskjæringsseremoni i landsbyen til Ronald (naboen)

- Vi har sammen med 4 andre som jobber frivillig på CRO, drevet hele dagsenteret med 600 barn alene i 4 dager da personalet er på tur

- Livet har kort sagt vært en karusell, eller berg og dal bane om du vil…



Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30. Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.


Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.


Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.


Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne. Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.


Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg. Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget. Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…



For å hoppe i tid og sted, befinner jeg meg nå i Jinja som er den nest største byen i Uganda. Den ligger mellom Mbale og Kampala, og her skal jeg sammen med de andre norske studentene som jobber i Øst Afrika oppholde meg de neste dagene. Vi er på et såkalt Infield kurs, hvor vi skal få litt veiledning og råd om det som venter oss fremover. Fredag morgen drar vi sammen til Kampala for å avlegge Den Norske Ambassaden et lite besøk, og derfra er det fritt frem hvordan vi velger å feire julen. Jeg skal som nevnt tidligere til Etiopia, og er mildt sagt spent på min første flytur alene i Afrika. Jeg merker at jeg skal ta en liten telefon til Biniam før flyet letter, og be ham stå så nærme flyutgangen som overhodet mulig. Jeg gleder meg utrolig mye til å være sammen med ham og hans familie i to uker, og er mer en klar for å legge Etiopia under mine føtter( eller hva det nå er man sier).



Til slutt vil jeg avslutte med å ønske alle en gledelig jul og et veldig godt nyttår!

Jeg tenker på dere


Er jo forkastelig at jeg ikke har lagt ut et bilde av Marit enda, men her er altsaa min bedre halvdel!

3 kommentarer:

Mina Kanchan sa...

Det bildet av deg og Marit er så fint :-)
Savner deg så uutrolig mye Eliiine <3

Unknown sa...

HEI ELINE!

Ville bare si at vi følger med her hjemmefra :) Kjempegøy å følge med på alt du opplever, både på godt og vondt. Håper alt går bra med deg, og at du får en fin "juletid". Her hjemme går alt sin vante gang, med julie i storform. Hun er blitt så stor! Har lagt ut noen nye bilder på picasaalbumet nå hvis du vil se på litt bilder :) http://picasaweb.google.com/eivind.kirkeby/StorJente#slideshow

Julie kan si både Eline og Mina når vi ser på bilder nå ;)

Juleklem fra Julie, May-Linn og Eivind!

Shilpa Eline Løyning sa...

Hei Eivind!

Saa koselig aa hoere fra dere, og at dere foelger med paa bloggen! Haaper julen deres har vaert fin, dumt aa ikke kunne vaere hjemme maa jeg innroemme. Saa goey, de gleder jeg meg til aa se! Hehe, saa koselig at hun kan si navnene vaere!

Hils alle!