fredag 27. februar 2009

Junior Alex - en liten solskinnshistorie

Når jeg ser rundt meg på gårdsplassen på CRO, føles det som jeg jobber med verdens lykkeligste og heldigste barn. Hver eneste dag blir jeg møtt av klemmer, koselige hilsener, og smil som er så store og ekte at de kan ikke forklares, men bare oppleves. Det er vanskelig, nærmest umulig å se for seg at bak smilene, gjemmer mange av dem på knuste hjerter, grusomme historier om å bli misbrukt og forlatt, og et liv uten kjærlighet og omsorg fra sine nærmeste.

Før jeg kom til Uganda, visste jeg ikke hvor mye disse små solskinnshistoriene kom til å bety for meg, og hvor godt det varmer og se at CRO barna som kommer med en vanskelig oppvekst og et tøft gateliv i bagasjen, klarer å komme seg ut av den onde sirkelen. Det er merkelig, samtidig så utrolig fint å tenke på, at det som har betydd mest for dem, er den tilliten, tiden og omsorgen lærerne har vist dem, som har gitt dem tilbake troen på seg selv. De tingene barna savner og trenger mest, er med andre ord helt gratis, og det finnes alltid mer der det kom fra! Selv om penger er en helt elementær del av det å drive bistandsarbeid, synes jeg det er oppløftende å se med mine egne øyne, at penger er faktisk ikke alt.

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham. På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.
Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket. Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.
Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese. Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme
tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.



Dette er bare et av mange eksempler jeg har sett de siste månedene, på at det hjelper å bruke tid og vise tillit.
Tid er ikke penger.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg er så imponert over deg eline! Du viser så mye omsorg og kjærlighet. De er heldige som har fått en person som deg til å jobbe:)
Klem fra kristine

Shilpa Eline Løyning sa...

Hei pena <3
Saa koselig sagt av deg, tusen takk!
Haaper alt er bra med deg,kunne oenske jeg kunne komme paa et av foredragene du holder! Du faar lage et spesielt for meg naar jeg kommer hjem!jaa! hurra!

The most meaningfull holiday ever sa...

Det er slike ting som virkelig lyser opp hverdagen. Er så utrolig enig at tid ikke er penger!! Unner og misunner deg litt å arbeide med mennesker sånn!!!
Lykke til videre!!

Marie sa...

Veldig fin blogg!
Du virker som en veldig flott person!

RAKELMIRAKEL sa...

utrolig hva du får oppleve!