Bestemoedre - Afrikas helter

Jeg har tenkt på dette en stund nå, å skrive en hyllest til bestemødre, for hva skulle Uganda og kanskje hele Afrika gjort uten disse fantastiske og godhjertede menneskene? Gang på gang, har jeg sett barn som på grunn av bestemødrene sine, har fått en ny sjanse til å vokse opp og få et godt liv. Mange av dem er gamle og har ikke muligheten til å jobbe lenger og skaffe mat til seg og sine, likevel tar de til seg barnebarna når foreldrene av ulike årsaker faller fra. Grunnene kan være mange, Hiv/Aids, foreldrene skiller seg finner nye ektefeller og kaster ut barna, eller at de ikke vil ta ansvar for lenger, dem og velger å starte et nytt liv uten det som burde være deres mest dyrebare skatt. Å forlate sine egne barn er i mitt hode et helt utenkelig alternativ, og det er så godt å se at bestemødrene tar dem til seg og gir dem den kjærligheten og omsorgen foreldrene ikke gav dem.

Jeg lurer på hvordan Afrika hadde vært uten alle disse ildsjelene, som får så alt for lite ros og skryt for den enorme oppgaven de tar på seg når de velger å ta inn 1. og 2. og 10 barnebarn. De har allerede levd et langt liv hvor de har tatt seg av sine egne barn og arbeidet hardt for å kunne gi dem mat og skolegang. Det er ikke så rent lite beundringsverdig når de så starter hele prosessen med å oppdra og passe på barn helt på nytt igjen. Jeg tror vi har mye å lære av bestemødre jeg.
All heder og ære til Afrikas bestemødre, bedre mennesker skal man lete lenger etter.

Uganda- Afrikas perle

SKOLESTART!!

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.


Guttene i uniformene sine



Og her er jentene!

Etter å ha vært i Uganda i fire måneder, ser jeg at det noe av det viktigste vi kan bidra med, er å gi menneskene som bor her tilbake troen på seg selv. Kanskje det aldri har hatt den i det hele tatt, men det gjør det desto viktigere å vise at man faktisk har troen på dem, og troen på at også de har rett til en fremtid. Jeg har prøvd å tenke over hvilken aldersgruppe som kan trenge denne typen støtte mest, men har kommet frem til at alle de menneskene jeg har vært i kontakt med siden jeg kom hit, har behov for at vi viser dem tillit, og gir dem håp i en ellers så tung hverdag. Det er frustrerende å se at så mange er så langt nede, psykisk så vel som økonomisk, og på mange måter skjønner jeg at det er vanskelig når det ikke ser ut til å være en ende på elendigheten.
Gatebarna som hver eneste dag blir utsatt for hets, overgrep og vold fra eldre barn og voksne, og som er vant til å bli behandlet som verdiløse.
Foreldre som hver morgen våkner opp med den evig store bekymringen om hvordan de skal gi ungene sine mat, skolegang og tak over hodet.
Hver eneste dag sliter de med problemstillinger som vi ikke behøver å ta stilling til i løpet av et helt liv. Det er etter min mening ganske så beundringsverdig, at nettopp de menneskene med minst ressurser, er de som ikke gir opp selv om hele universet ser ut til å jobbe mot dem. Det er urettferdig at verden skal være så ubarmhjertig med de som allerede sliter med så essensielle behov som å skaffe seg mat og husly, og som ikke har mulighet til å tenke lenger enn en dag av gangen.

Kjære Gud
Jeg ber om at du må velsigne alle de som nesten ikke har mat eller tak over hodet, men likevel lever fullt og helt for deg, og som har valgt deg til å være deres klippe i livet.
Jeg ber om at de menneskene som lever i overflod og velstand, må åpne øynene for elendigheten mediene gjemmer bak overfladiske og ubetydelige nyheter. Og at de selv må begynne å dele med de som ikke har de samme godene som oss selv. Ikke fordi de føler seg tvunget til det, eller for å lette samvittigheten sin, men fordi de innser at hvert eneste menneske fortjener muligheter og retten til et liv uten fattigdom.
Jeg ber om at vi som enda har håper plantet i hjertene våre, kan spre det til dem som føler seg forlatt og uten tro på fremtiden.
Jeg ber om at det gode som jeg er overbevist at finnes i alle mennesker, skal få komme frem i lyset, og være det som motiverer oss til å fremme kjærlighet og medmenneskelighet.
Jeg ber om at jeg ikke skal bli likegyldig av alt det vonde jeg ser, men at jeg skal bety noe for de menneskene jeg møter, og at jeg skal klare å se dem, deres frustrasjoner og problemene de sliter med.
Jeg ber om at du er med oss, og hjelper oss til å gjøre de rette valgene for oss selv og våre kjære.
Amen

Januar 2009 - skoleforberedelser!

Som dere ser, har jeg av forskjellige grunner valgt å kalle dette blogginnlegget januar 2009, og jeg vil nå prøve å oppsummere inntrykk og opplevelser for denne måneden i dette lille blogginnlegget. ( som sikkert blir fryktelig langt likevel.)

Vi kom altså hjem til Mbale lørdag 3. Januar, og ble møtt av Maria og Lisbeth som var Act Nowere her i fjor. I tillegg ble vi ikke minst møtt av James som mer eller mindre hadde sittet 3 uker i strekk og ventet på oss. Vi kom hjem ganske sent, og jeg tenkte først at jeg ikke ville vekke ham, men ikke så lenge etter at vi hadde kommet ringte han, og skrek nesten ut at han trodde han hørte stemmen min i leiligheten. Jeg sa han kanskje burde sjekke biblioteket, dette førte til et veldig bråk med skramling av dører og snubling i mørket, og før jeg rakk og komme meg ut selv stod han i biblioteket og gliste som en liten unge. Det var veldig koselig å se ham igjen, og jeg måtte love å ikke reise vekk på lenge.


The fantastic four: James, Marit, og meg! Med unntak av Ronald som jobber i Kampala

Å ha besøk av Maria og Lisbeth kan vel beskrives som et av høydepunktene på denne turen, mildt sagt utrolig koselig! Å være med nordmenn i Uganda er i seg selv veldig gøy, men det var en helt spesiell opplevelse å være med de to jentene som ble plassert på akkurat denne praksisplassen i fjor. Vi utvekslet mye erfaringer og opplevelser, og fikk i tillegg drept en del myter og rykter. Blant annet at James og Lisbeth så faktisk ikke en ny film hver eneste dag i 7 måneder, som James ofte har påpekt hvis vi ikke er i humør til å se film en kveld!


Paa indisk restaurant med Maria og Lisbeth

Skolestart

I overskriften nevnte jeg vel også at januar er måneden for skoleforberedelser, noe som har ført til en del jobbing. Primary og Secondary begynner på skolen 2.februar, og innen den tid må alle skrivebøkene og blyantene være på plass. Som tidligere sagt betaler CRO skolepengene og uniform, men for å få foreldrene til å delta i sine barns utdannelse oppfordrer vi dem til å skaffe penger til skrivebøker, blyanter og evt. sko. Derfor har jeg denne måneden vært på hjemmebesøk til alle de 10 rådgivningsbarna mine, og oppfordret foreldrene til å legge av penger til nettopp dette, og i tillegg for å snakke med dem om hvordan de kan oppmuntre barna sine til å gå på skolen. Selv om foreldre generasjonen de siste årene har forandret sine holdninger i forhold til utdanning, er det mange som fremdeles vil holde barna sine hjemme for at de skal arbeide der, fremfor å sende dem på skolen. Å la foreldrene betale skolemateriale, er et av de muligens litt utradisjonelle tiltakene CRO har satt i gang for å unngå nettopp dette. Det har nemlig vist seg at foreldrene er mye mer interessert i å sende barna på skolen, hvis de selv har måttet betale noe av utdannelsen. Å betale skolemateriale, som egentlig ikke er de store summene, er likevel nok til at de vil føle det er verdt å sende barna på skolen. For et barn som skal i Primary 1, vil det koste ca 1000-1200 ugandiske shilling med 4 skrivebøker og to blyanter. I norske kroner er det mellom 4 og 5 kr, svimlende lite med andre ord.

Å jobbe så mye med skoleforberedelser her i Uganda, har fått meg til å tenke på hvor mye utdanning har å si, og hvor mye det betyr for oss i Norge at det er den norske stat som betaler for utdanningen vår. Mange familier blir tvunget til å velge mellom å ha råd til mat og husly, og det å sende barna sine på skolen. Det er derfor ikke så rart at flesteparten velger å holde barna hjemme for å hjelpe til i huset og på åkeren, og kanskje heller ikke ser verdien i utdanning fordi det ikke gir noen gevinst akkurat her og nå. Dette er problemstillinger som vi i Norge ikke på noen som helst måte klarer å sette oss inn i, og som vi burde være utrolig takknemlige for at vi antagelig aldri behøver å ta stilling til. Det at CRO betaler utdanningen, kan ikke bare løfte et enkeltmenneske ut av fattigdommen, men også hele hans eller hennes familie.


Brian- braakmakeren i klassen!

På tirsdag hadde jeg min siste undervisningstime med rehabilitation class. På mandag begynner de på skolen , og det nye kullet med barn som skal være i den nye rehabilitation class, har sin første dag på CRO. Det var litt vemodig å si farvel til elevene mine, men jeg gleder meg veldig til å begynne med den nye klassen. Etter et møte med Education Sector tidligere i måneden, ble det bestemt at jeg skal jobbe som lese- og skrivelærer i engelsk. Det blir veldig spennende å begynne med!


Marit og Elines oppussings prosjekt

Etter å ha vært i Uganda i nesten nøyaktig 4 måneder, har jeg blitt helt forelsket i ugandiske babyer. Gleden var derfor kortvarig men stor, da jeg en dag fant ei lita jente på gårdsplassen på CRO. Da jeg fant henne satt hun helt alene på et lite sjal i skyggen utenfor kjøkkenet, og jeg skjønte først ikke helt hvem som hadde satt henne der. Etter hvert fant jeg ut at jenta som kanskje var cirka et år, hadde kommet til CRO med sin 7 år gamle bror. Moren deres var syk, og hadde sent dem på gata for å lete etter mat. Før de kom så langt hadde imidlertid sosialarbeiderne på CRO plukket dem opp på street walk og tatt dem med seg til CRO. Da den lille gutten så alle de andre barna, fikk han så lyst til å leke, at han satt henne fra seg i skyggen, og løp for å være med de andre.

Jeg snakket med gutten og fikk etter hvert tillatelse til å ta henne med meg til kontoret mitt. Der gav jeg henne grøt, meg og Marit og lekte og koste med henne. Det tok ikke så lang tid før vi oppdaget at den lille jenta var utrolig skitten, og vi bestemte oss derfor for å gi henne et bad. Noe som var lettere sagt enn gjort. Da ingen av oss på noen som helst er mødre, hadde vi ikke noen plan på hvordan vi skulle få ungen opp i baljen, eller om hvordan denne storvasken skulle foregå. Vi oppdaget ganske raskt at jenta slettes ikke likte å bli badet, og da hun helst ville bli båret av meg, prøvde vi å utvikle en slags teknikk for å få vasket henne samtidig som hun satt på armen min. Dette resulterte i at jeg først og fremst ble veldig skitten, da den lille jenta faktisk var så skitten at vi måtte skure henne for å få henne ren, men også at meg og Marit fikk oss et lite bad selv. Etter mye styr frem og tilbake måtte vi derimot kaste inn håndkledet, og siste finpussen ble derfor gjort med antibac servietter. Vi konkluderte så med at vi burde vente noen år med å få barn, og i verste fall at vi burde skaffe oss noen menn med litt større babykunnskaper enn oss selv.

Under badingen så jenta uten at vi klandrer henne for det, helt vettskremt ut, men etter at badet, og en vip tur på personalrommet med ris og grønnsaker, begynte hun endelig å trekke på smilebåndet, som fikk meg og Marit til å smelte på sekundet. Den lille jenta ble etter hvert utrolig tillitsfull, og koste seg med å sitte på fanget og bli sunget for. En av lærerne på jobb fortalte oss at mange barn er ikke vant til å få den typen kjærlighet og omtanke som vi viste i løpet av den lille tiden vi var med henne, og at det nok var grunnen til at hun koste seg så. Dette skremmer meg nesten litt at mødrene ikke viser barna sine hvor mye de bryr seg om dem, spesielt fordi kjærlighet og omtanke er noe som er helt gratis. Jeg hadde forestilt meg at om man var fattig og ikke kunne gi barna sine klær og nok mat, så var det kjærligheten for hverandre som gjorde at man kom seg gjennom dagene.


Den lille jenta har akkurat ankommet kontoret


Nybadet og fin!


Her har hun akkurat faat nye klaer, og ser riktig saa fornoeyd ut!


Mzungus i Uganda

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men 3 av mine beste venninner skal altså reise jorda rundt dette vår halvåret, og vi har siden i fjor planlagt at et av stoppestedene skulle være hos meg. 23.januar ankom de Mbale etter å ha stresset seg fra Entebbe og til Kampala og videre til Mbale helt på egenhånd. Deres første busstur i Afrika hadde satt ganske tydelige spor, men de kom seg altså frem til slutt. Å begynne på fortelle hvor utrolig koselig det var å se dem igjen, ville tatt et helt blogginnlegg, så jeg vil fatte meg i korthet, og si at det var helt fantastisk!
Vi hadde en veldig fin uke sammen, hvor jeg viste dem Mbale, CRO, slummen, Sipi Falls og til slutt også litt av Kampala før de dro videre til Tanzania. Det var en rar og veldig spesiell opplevelse å ha dem på besøk her i Uganda, men det var koselig og etter min mening ganske viktig å vise dem hva vi driver med her nede. Spesielt gøy var det selvfølgelig å ha dem med på CRO. Her ble de overfalt av alle barna som ville ta på hårene på armene, prikke på føflekker og alle de andre msungu fasilitetene de hadde å by på. Ungene elsket dem, og igjen får jeg bekreftet hvor mye et klapp på hodet og litt ekstra oppmerksomhet betyr. Selv om venninnene mine antagelig ikke er klar over det selv, var nok den lille tiden vi var på CRO, det som gjorde at dagen ble til noe helt spesielt for mange av barna!

Etter å ha vært i Mbale 5 dager, dro vi de siste dagene inn til Kampala for å smake litt på storbylivet. De andre kom rett fra London, og synes derfor kanskje ikke Kampala hadde så mye å by på, men jeg for min del koste meg nesten helt i stykker, med alt fra vestlig mat til ordentlige mat- og kles butikker.
Siden jeg etter dette oppholdet, har bodd i Uganda i 7 måneder, føler jeg det blir naturlig å ta med seg litt av Uganda tilbake til Norge. Til nå har jeg bare vindushoppet når det gjelder suvenirer, men bestemte meg for at dette var anledningen til å gjøre unna storshoppingen. På onsdag var vi derfor på et kjempekoselig lite marked som ligger midt i Kampala, og shoppet suvenirer så det stod etter. Siden jeg har mye plass i bagasjen slo de andre seg også løs, noe som resulterte i dette:


Saann ser det ut etter aa ha sluppet 4 jenter loes paa et afrikansk marked!

I tillegg fikk vi et flettekick og bestemte oss for at alle sammen skulle flette håret før vi reiste fra hverandre. Her er en liten smakebit fra fotoshooten som ble avholdt på hotellrommet siste kvelden:


Helene, Marita, meg og Kine! <3



Da var nok et fryktelig langt blogginnlegg ferdig. På mandag skal vi følge ungene på CRO til deres første skoledag, og ønske de nye barna velkomne på CRO. I tillegg har Biniam bursdag, noe som så langt det er mulig med avstanden Uganda-Barudofss, selvfølgelig skal feires! Skal prøve å huske på tidsforskjellen når jeg ringer på morgenen, da jeg skjønner at det kanskje ikke føles så veldig koselig å bli vekket opp kl 05 av en kjæreste som gnåler en litt falsk gratulerer med dagen.
Ellers har nedtellingen til Mina, Mamma og Pappa kommer på besøk begynt for fullt. På det nåværende tidspunktet er det 21 dager til! Gleder meg!

Jul med Biniam i Etiopia

Dette er et lite juleinnlegg om min første jul hjemmefra, og ikke minst min første og forhåpentligvis ikke siste jul i Afrika.

20. Desember startet min reise mot erobringen av mitt andre afrikanske land, og ikke minst til millionbyen Addis Abeba med sine godt og vel 5 millioner innbyggere.
Et aldri så lite kultursjokk kan man vel si, for ei som kommer fra Mbale som har ”mange”, ”nok”, eller ”for mange” innbyggere i følge dem selv. De forrige utsagnene betyr i tall ca 200 000 i følge statistikkene, bare for å ha fått det på bordet. For å begynne fra begynnelsen må jeg innrømme at en litt dårlig telefonlinje(etiopisk telefonlinje vel og merke), muligens gjorde at Biniam forstod det som han skulle møte meg 0745 på flyplassen, og ikke 1945 slik som det egentlig skulle være. Da en litt stresset Biniam ringte meg kl 0930, stod jeg derfor i dusjen i Uganda og ante fred og ingen fare, mens Biniam stakkars stod I Addis med blomster og familien på slep. Gleden var derfor(om mulig) enda større da vi endelig møttes lørdag kveld, og jeg fikk møte søsteren Betlhem og svogeren Elshaday som også var med på flyplassen. De tok meg med på en etiopisk restaurant, hvor jeg fikk smake på tradisjonell etiopisk mat. En utrolig hyggelig kveld, og et fantastisk koselig møte med både Biniam og Etiopia!

Ikke overraskende nok har mye av ferien gått ut på å møte familie og venner, og alle andre som vil ha sin dose med Biniam. Det var mildt sagt en god del mennesker, og skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske en brøkdel av dem. Etter min mening lignet de fleste av dem på hverandre, og nær sagt alle ble introdusert som bror eller søster, selv om de egentlig kanskje var tremenning, venn, eller bekjent. Et nytt fenomen for meg som europeer, men det bekrefter jo selvfølgelig det mye omtalte fellesskapet som Afrika er så kjent for.



Dette er Biniams lille niese Aklesia som fyller 1 aar i februar. Hun sjarmerte oss helt i senk! Hans til hoeyre er ikke saa verst han heller <3

Selv om jeg har bodd i Afrika tre måneder allerede, er det utrolig spennende å oppleve den afrikanske familiekjærligheten på nært hold. En for alle, alle for en, er et uttrykk som gir helt ny mening for meg etter disse to ukene, og jeg tror vi individualistiske europeere har mye å lære om det å ta vare på hverandre. Biniam vokste opp hos besteforeldrene sine, og er derfor svært nært knyttet til bestemoren sin. Den søte lille damen på bildet under, har et hjerte på størrelse med hele Afrika, og er uten tvil et av de fineste menneskene jeg har møtt noen gang! Er ikke så rent lite stolt når jeg dessuten kan si at Biniam ligner svært mye på henne på mange forskjellige måter. Jeg og Mulunesh som bestemoren heter, hadde dessverre ikke noe felles språk, men jeg forstod heldigvis det hun følte mest for å fortelle meg, bije! Ordet betyr spis, og hun fikk som regel sagt det, før jeg hadde trødd over dørstokken, og uansett om vi egentlig akkurat hadde spist. Vi tilbrakte mye tid med henne, og de to andre søsknene som vokste opp sammen med Biniam.


Bestemor Mulunesh sammen med storebror Girum

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har snakket om det før, men etter å ha opplevd hva Etiopia har å by på av mat, føler jeg det er på tide å snakke litt om ugandisk mat. Ulempen med ugandisk mat er nemlig, at mat lages ikke for å nytes, men for å spises og mette. Dette fører dermed til at all maten jeg noen gang har fått servert, er helt manko på alt som heter salt og krydder. Å foreslå noe sånt som karri, chili og den slags ville omtrent være som å bestille sin egen billett til galehuset, og vi har til nå derfor ligget lavt og foreslått litt salt i ny og ne. Grunnet ugandisk kryddermangel, er mine smaksløker helt ute av drift, og jeg ble dermed ganske så rød i toppen da jeg smakte mitt første tradisjonelle etiopiske måltid. Etiopiere er nemlig ikke bare eksperter på kaffe, men også etter min mening på spenstig og på grensen til uutholdelig sterk mat. Enjera er brødet som spises til nærmest hvert eneste måltid, og som man spiser med en rekke forskjellige sauser og kjøtt. Dette spises selvfølgelig med hendene, og mine spise med hendene skills, har derfor nådd nye høyder de siste ukene. Det skal sies at det tok litt tid å komme dit, men etter noen dager gikk jeg f. eks fra å spise med begge hendene (og fjeset) til å spise med bare en hånd! Dessverre falt jeg helt tilbake på skratch da jeg ble servert spagetti i Enjera, og jeg hadde på slutten av måltidet spagetti både her og der. Det kan dessuten kanskje hende at spagettien på Biniam heller ikke var fullt og helt hans verk. Likevel vil jeg påstå at møte med etiopisk mat var en særdeles spennende og smakfull opplevelse, som med glede kan gjentas!

For å nevne litt andre ting Biniam tok meg med på, besøkte vi blant annet en dyrehage som lå midt i Addis hvor vi så løver, aper og skilpadder. Da jeg til nå har vært ganske skuffet over og ikke ha sett noen afrikanske dyr, er ganske så fornøyd og må si jeg bryr meg særdeles lite om jeg møtte løven i et bur eller på safari.
Vi gikk også og besøkte et ganske spesielt bad, med naturlig varmt vann hvor man kunne bestille varme dusjer og bad. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en tålmodighetsprøve uten like, og jeg tror neppe jeg har satt så mye pris på en enkel dusj før. Etter ca 2 ½ time i ventekø, klarte nemlig noen (for en gangs skyld faktisk ikke meg) å miste billetten da han leke slåss med sin bror, og vi ble derfor forbigått av den ikke så alt for blide billettdamen. Et øyeblikk så det mørkt ut for den etterlengtede dusjen vår, men med litt hjelp fra en snill storebror, og et lite skuespill med en litt gebrokken amharisk fra Biniam som plutselig ikke kunne telle, var vi tilbake i køen igjen! Etter bare 10 min kunne vi derfor spasere inn i en helt forferdelig varm, på grensen til smertefull dusj.
For å komme oss litt ut av byen dro vi sammen med Betlhem, Girum og bestemoren til Biniam til en ny som heter Sodere. Dette ligger ca. 2 timer sør for Addis, noe som betyr at det er litt varmere og igjen ligner litt mer på klimaet i Uganda.I Sodere badet vi også i naturlig varmt vann, og koste oss med familien!

Når det gjelder jul og nyttårsfeiring ble det rett og slett ikke så mye av det, av den enkle grunn at de feirer ikke noen av delene på samme tidspunkt som vi gjør. Julen feirer de 6. Januar som var ca 3 dager etter at vi reiste, og nyttår feirer de like godt 11.september. Det må også nevnes at de for øyeblikket er i år 2001 da de regner på en helt annen måte enn vi gjør.
I forhold til nyttår hadde de nok ikke blitt hæla i taket på oss uansett, for jeg klarte selvfølgelig som jeg alltid gjør når jeg er ute og reiser og bli syk. Tyfoid var noe jeg ikke var spesielt godt kjent med, med som jeg nå er kommet mer en nok på nett med. Det anbefales forresten ikke, sånn hvis dere lurte.. Nyttårsaften for oss tok derfor slutt ca kl 2230 da jeg ble båret i seng, og jeg synes vel kanskje en smule synd på Biniam som fra den dagen ble min selvutnevnte barnepike/lege/slave. Likevel må jeg jo si at det er deilig å bli passet på, og jeg er utrolig takknemlig for at du passet så godt på meg Biniam!


Vi fikk sneket oss til et bilde ved siden av et juletre bare for aa faa litt julestemmning

Dette var altså en ikke så veldig kort oppsummering fra julen. Jeg ønsker alle et godt nyttår og håper dere har hatt en nydelig jul!

Texas i Uganda

Selv om det er feigt å unnskylde seg på denne måten, starter jeg nok en gang et av blogginnleggene mine med å beklage meg for lite aktiv blogging. Vet ikke helt hva jeg skal si, men sånn kort oppsummert har disse ukene vært helt Texas, på opptil flere måter. Ettersom det er mye å fortelle og tiden samtidig er knapp, tenkte jeg å ta en kjapp liten oppsummering av de to siste ukene, for å så fortelle litt ekstra om noen spesielle oppleveleser.

Oppdateringer på mitt liv:

- Vi har hatt besøk av Strømme Stiftelsen og Start Lifesupport

- Vi har hatt besøk av Ole Asbjørn og Inger Johanne, som er programleder og rektor ved Hald!

( fikk forresten to store leverposteibokser av Inger Johanne!)

- Vi har skrevet som gale på oppgaven vår som skal leveres 15.des (jada, det var i går)

- Vi har vært på night survey og telt hvor mange barn som sover på gata

- Vi har vært på omskjæringsseremoni i landsbyen til Ronald (naboen)

- Vi har sammen med 4 andre som jobber frivillig på CRO, drevet hele dagsenteret med 600 barn alene i 4 dager da personalet er på tur

- Livet har kort sagt vært en karusell, eller berg og dal bane om du vil…

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30. Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne. Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.

Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg. Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget. Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…

For å hoppe i tid og sted, befinner jeg meg nå i Jinja som er den nest største byen i Uganda. Den ligger mellom Mbale og Kampala, og her skal jeg sammen med de andre norske studentene som jobber i Øst Afrika oppholde meg de neste dagene. Vi er på et såkalt Infield kurs, hvor vi skal få litt veiledning og råd om det som venter oss fremover. Fredag morgen drar vi sammen til Kampala for å avlegge Den Norske Ambassaden et lite besøk, og derfra er det fritt frem hvordan vi velger å feire julen. Jeg skal som nevnt tidligere til Etiopia, og er mildt sagt spent på min første flytur alene i Afrika. Jeg merker at jeg skal ta en liten telefon til Biniam før flyet letter, og be ham stå så nærme flyutgangen som overhodet mulig. Jeg gleder meg utrolig mye til å være sammen med ham og hans familie i to uker, og er mer en klar for å legge Etiopia under mine føtter( eller hva det nå er man sier).

Til slutt vil jeg avslutte med å ønske alle en gledelig jul og et veldig godt nyttår!

Jeg tenker på dere

Er jo forkastelig at jeg ikke har lagt ut et bilde av Marit enda, men her er altsaa min bedre halvdel!